Stakkars martyrene

Det har gått en stund siden sist, men da jeg nettopp har skrevet en mail som omhandler dette temaet, tenkte jeg jeg måtte komme med en ny post basert på mailen. Til mine trofaste lesere, må jeg bare beklage at jeg tar opp noen tall jeg har nevnt før.

Som ventet dekker hele  pressen rettsaken mot Telenor ang The Pirate Bay. Det jeg imidlertid synes er svært merkelig, er at pressen rått sluker alt platebransjen (heretter kalt bransjen) serverer. Bransjen elsker å spiller martyr og klage over det “store fallet i omsetning”, og pressen lytter ukritisk til det bransjen sier og trykker deres meninger.
 
Hvorfor er det ingen i media som går bransjen etter i sømmene for å sjekke om de virkelig er så store tapere?
 
En rask tur inn på nettsiden til IFPI vil gi dere en rekke opplysninger som svekker bransjens martyrstatus. Om man tar perioden 1977-2009 under ett ser man at det fysiske volumsalget i gjennomsnitt pr år hadde en vekst som var ca 40% over befolkingsveksten. Dvs hver nordmann kjøper i dag betydelig mer musikk (på fysiske medium) enn i 1977. Til tross for nedgangen de siste årene. Hvorfor legger ingen vekt på dette? Jeg ser ikke bransjens logikk om at det fysiske musikksalget skal ha en jevn vekstrate herfra og til evigheten.
 
Bransjens salgsvolum hadde en eventyrlig vekst i perioden 1984-1998, men kjøperes preferanser endres. Lovlig nedlastet musikk har hatt en enorm vekst de siste årene, og med et volum på nesten 47 mill i 2008 er dette salget, om ikke jeg husker feil, ca 30 ganger høyere enn toppsalget på 1,5 mill fysiske singler for ca 10 år siden. Om brukerne velger å kjøpe 47 mill singler/album på nett til 8/80 kr fremfor singler/album til 35/199 kr i butikken, så er det deres valg. Endrede preferanser, endret betalingsvilje, forskyvning mot et nytt delmarked, kall det det du vil. Musikksalget har en eventyrlig vekst, ikke en nedgang. Omsetningen i kroner har falt, men har ikke bransjen delvis seg selv å takke? Det ikke-fysiske volumsalget økte med 190% i 2008 – tenk hvor stort dette salget hadde vært om bransjen hadde satset på nedlasting tidligere, fremfor å gjøre livet surt for alle med brukerfiendtlige kopisperrer.
 
Når det gjelder branskens argument om at ulovlig fildeling har skylden for hele salgsfallet siden 1998, er dette kun noe en opplyst person kan tro på dersom Obama sier det. Fallet i 99 kan umulig skyldes Napster. I de neste årene får man riktignok et fall, men i 2002 er det en svært kraftig oppgang. Hva kan forklare oppgangen? Så går det litt opp og ned i volumsalg uten noen klar tendens, før man har fått en kraftig nedgang i perioden 2005 til 2008. Det er klart at det skjer noe i denne siste 4-års perioden. Jeg er er sikker på at ulovlig nedlasting har betydning for salgsvolumet her, men på den annen side er det også i denne perioden at det lovlige, ikke-fysiske musikksalget begynner å bli etablert og etter hvert får en utrolig vekst. Hele volumfallet i denne perioden skyldes ikke ulovlig nedlasting. Om bransjen vil gå til rettsak mot årsakene, må de også til rettsak mot Itunes og dennes likesinnede. Først når (og heldigvis vil det aldri skje) bransjen får satt en stopper for all “ulovlig” fildeling samt alle nettbutikker som selger nedlastbar musikk, vil det fysiske volumsalget ta seg opp igjen.
 
Med dette vil bransjen også få vekst i deres store helligdom: omsetningen. Musikk på ikke-fysisk medium selges for langt lavere pris enn fysiske, bl.a. pga mye lavere produksjonskostnader, og man må dermed ha en økning i det fysiske salget for å oppnå stor omsetningsøkning. Om bransjen vil ha høy omsetning får de fokusere på de momentene som gjør at brukerne bruker mer penger, fremfor å selv spille martyrrollen gjennom å fokusere på det fysiske volumfallet. En rolle som i media har gitt dem profilering verdt mangfoldige titalls millioner.
 
Hvorfor er det ingen som graver i dette? Hvorfor lar pressen bransjen spille martyren som alle gir sympati? Og hvorfor fokuserer bransjen på det fysiske fallet fremfor den totale oppgangen? Kanskje de ikke ser på nedlastbar musikk som ekte musikik, hvem vet.
 
Noe pressen burde satt fokus på er det i alle fall.

Den er på tilbud!

“Den er på tilbud.”

Sa hun om CDen til 149,50 kroner.  Ikke rart bransjen sliter med lave salgsvolum når man kan si at et album til 149,50 kr er på tilbud. Tilbud er når albumet koster under hundrelappen. 149,50 er fullpris. Punktum.

Velkommen etter!

I går meldte flere norske medier, blant annet VG, at Alexander Rybak kommer til å tjene store summer etter seieren i Melodi Grand Prix. Selv om dette sikkert er umåtelig interessant og absolutt fortjent, er det noe annet ved saken jeg har merket meg. Dagens IT hadde også en side om temaet med overskriften ”Rik på rekordtid”, hvor de for øvrig har klart å stave fornavnet hans Aleksander og ikke Alexander. Her fremheves det at Fairytale allerede før finalen var blitt lastet lovlig ned 60 – 70 000 ganger i Norge og at han nå topper iTunes’ salgslister over hele Europa.

Artikkelen fremhever at ”Det betyr at en gammel stjerne igjen er begynt å skinne. Singelen har nemlig fått et nytt liv med nye distribusjonsformer.”

De har dessuten intervjuet Universal Musics Yngve Ness som sier

”Du kan si det har skjedd en revolusjon, for nå får du tak i musikken øyeblikkelig. Det er en helt ny verden. En fysisk single hadde den gang i 1995 (forrige norske seier i Melodi Grand Prix) liten interesse. Nå er singelen blitt stor igjen fordi du kan laste ned øyeblikkelig etter at du har hørt en låt på radioen eller etter at den har vunnet Melodi grand Prix.”

Og

”Singelen er tilbake i beste velgående i et digitalt format.”

Da jeg leste dette begynte jeg å le. Jeg klarte ikke stoppe, og før jeg visste ordet av det lå jeg og sprellet på gulvet. Folk begynte å se på meg, men da jeg hikstende fikk forklart hvorfor jeg lo, begynte alle de andre også å le. Så spredde latteren seg som en nyspluppet hitlåt fra person til person før hele verden til slutt lo.

Om det skulle være noen tvil – dette var en overdrivelse, og betyr at jeg lo litt. Jeg valgte å uttrykke meg på den måten fordi bransjen som kjent liker overdrivelser, både ift fall i platesalget og horrible erstatningssummer i søksmål. (Denne dommen ble heldigvis opphevet).

Les de sitatene om igjen. Er det ikke dette de såkalte fildelerne har sagt i en årrekke? Revolusjon, øyeblikkelig, beste velgående. Som jeg har skrevet tidligere, musikkpreferansene har endret seg og vil fortsette å endre seg, og når etterspørselssiden i et marked omformes har ikke tilbudssiden noe annet valg enn å følge etter. Det er utrolig skuffende at bransjen ikke innser dette før nå, og enda er det kun enkeltpersoner som mener dette, i alle fall i media. Antall lovlige nedlastinger har eksplodert, og jeg spør igjen: Hvor mye penger hadde ikke bransjen tjent de siste 10 årene om de bare hadde innsett at singelen kan leve i beste velgående i et digitalt format. Og hvorfor fokuserer de så voldsomt på fallet i verdi for platebransjen når det digitale salget går til himmels? Dette er en type salg med kostnader som er minimale ift et fysisk CDsalg, så å sammenligne verdi bli intet annet enn gale Mattias.

Svar meg den som kan. Jeg biter ikke. Med mindre du vil, selvfølgelig.

Pirater likviderer ikke musikken

Det første som slår meg når jeg lytter til fildelingsdebatten er hvor mange sinnssvake argumenter som finnes på begge sider. Fra platebransjen har jeg i flere år hørt at ”Piracy kills music”. Det engelske ordet ”kill” har flere betydninger, som i å “kvele en brann”, men i settingen bransjen bruker det er det liten tvil om at betydningen er ”dreper”. Siden bransjen ikke alltid er like stødig i engelsk, har jeg slått opp kill i ordboken for å se på hva det virkelig betyr. Som forklaring på kill står det ”ta livet av, tilintetgjøre”, mens ”avlive, ekspedere (over i det hinsidige),  gi nådestøtet, gjøre det av med, gjøre et hode kortere, kverke, legge i graven, likvidere, slå i hjel, slå skallen inn på, ta av dage, ta kverken på, utrydde, vri halsen om på, gjøre ende på, knuse, utslette” er synonymer. Nå har vi det altså klart for oss hva bransjen faktisk mener ”piracy” gjør med musikken. Det er for øvrig merkelig at bransjen i Norge har valgt et engelsk slagord til sin norske kampanje, men ”Pirater dreper musikken” klinger kanskje ikke like bra?

Bransjen mener altså at ”piracy” vrir halsen om på musikken. Dette er et svært sterkt utsagn. Om dette er sant betyr det at den eneste grunnen til at noen i det hele tatt lager musikk er penger. (Bransjens argument bygger på at “piracy” gir bransjen mindre penger, og når “piracy kills music” betyr at musikken blir tatt av dage, må det bety at bortfallet av penger gjør det av med all musikk). Hvordan passer dette med at musikk oppsto for over 50 000 år siden? På den tiden hadde de ikke penger, men de hadde jo muligheten til byttehandler. ”Du gir meg ett kjøttstykke så slår jeg denne pinnen på den steinen. Får jeg en banan i tillegg skal jeg brøle i takt”. Grunnen til at jeg har valgt kjøttstykke og banan som byttemidler,  er at dette er de to varene bransjen bruker for å illustrere verdien på ulovlig nedlastede singler og album, så dette må være de mest sentrale elementene i ethvert menneskeliv.

Siden musikkens opprinnelse har musikken handlet om å formidle og skape følelser, enten det var på stammefesten, rundt leirbålet eller på nachspiel. Musikk som ikke spilles for pengenes skyld. Det utallige antall menn og kvinner som spiller fordi de har lyst, ikke for å tjene penger. Tenk på alle skoleavslutningene, amatørrevyene og festlige lagene som inneholder musikk, gratis musikk. Jeg tør påstå at det også i dagens gjennomkommersialiserte bransje knapt finnes en artist som spiller utelukkende for penger. Vil man være i stand til å lage god musikk når man ikke bryr seg en døyt om musikken i seg selv? Hva med spontankonserter som den Lind, Nilsen, Fuentes og Holm holdt på et hotell tidligere i år? Musikk er så mye mer enn penger, både for artister og tilhørere, så å si at penger er alt som betyr noe blir like feil som å si at Ole Ivars, som riktignok har noen fengende låter, har vært viktigere for moderne musikk enn Beatles.

Bransjen har altså et slagord man ikke kan ta alvorlig – ganske enkelt fordi det ikke har rot i virkeligheten. Et mye bedre ordvalg hadde vært om de hadde brukt et slagord av typen ”Piracy may have a negatice effect on the record sales”. Jeg ser at dette ikke er et fantastisk slagord, men det stemmer med virkeligheten. Noen vil kanskje spørre hvorfor jeg henger meg sånn opp i bransjens ordbruk. Svaret er fordi dette er en industri som bruker enorme summer hvert år på denne typen kampanjer og som sikkert hyrer inn reklame- og kommunikasjonsbyrå i toppklassen. Da bør man kunne forvente en kampanje som i alle fall er et sirkusspeil av sanningen, og ikke et speil som får en veps til å se ut som en blåhval. Kampanjer som dette gjør at man ikke kan ta bransjen seriøst, og om man ikke kan det, bidrar bransjen kun til å grave en større grav til seg selv. Heldivgis for dem, kommer ikke piratene til å dytte bransjen ned i graven og skuffe jord over. Men en skal ikke se bort fra at deler av bransjen kan finne på å snubler ned i sin egen grav.

En liten trøst er det kanskje at enkelte direktører ser ut til å moderere seg litt med tiden. Vel å merke kun etter at han har fått seg ny jobb – og hva hjelper det?

Endrede musikkpreferanser

Mens kampen mellom piratene og bransjen raser videre, har jeg lyst til å følge opp den forrige posten min, som fokuserte på fallet i platesalget og økningen i musikksalget.

Fra og med 1990 til og med 1998 var en periode med en fantastisk opptur i salgsvolum, kun avbrutt av to nedgangsår midt på nittitallet. Siden toppunktet i 1998 har det tatt 10 år før platesalget er tilbake på nivå med 1990, og det er enda et lite stykke igjen til nivået før oppturen startet. Det har altså tatt 10 år å spise opp en økning i salgsvolum som foregikk over 8 år – kan dette sies å være et så dramatisk fall? I sum er den tross alt mindre enn oppgangen, eller forventer bransjen at platesalget bare skal øke og øke? Som vi vet vokser intet tre inn i himmelen, men siden det bor flere mennesker i Norge i dag enn for noen tiår siden hadde det vært interessant å sammenligne platesalget med befolkningsveksten. Om folks preferanser for musikk var konstant, ville nemlig salgsvolumet økt i takt med befolkningsveksten.

 

IFPIs graf (årsstatistikken 2008) over utviklingen i salget starter i 1977, som dermed blir et naturlig startpunkt for meg også. Fra 1977 til 2009 har Norges befolkning gått fra 4 035 202 til 4 799 252, dette tilsvarer en økning på 18,9 %. Om vi regner dette over til gjennomsnittlig årlig vekst får vi ca 0,5 %. For samme periode har platesalget økt fra ca 7 200 000 til 9 000 000, altså totalt 25 %, eller 0,7 % i gjennomsnitt pr år. Vi ser dermed at den gjennomsnittlige årsveksten er 40 % høyere for platesalget enn for befolkningen. Dette vil si at til tross for det store fallet, så kjøper gjennomsnittsnordmannen betydelig mer musikk nå enn i 1977.

 

Man kan jo lure på hvorfor det er slik. Er nordmenn mer interessert i musikk nå enn før? Kanskje, men jeg tror en viktig grunn til økningen i volum skyldes teknologiske endringer. I mars 1983 ble de første CDene lansert i USA. I Norge var volumsalget forholdsvis stabilt i perioden 1977-1983, det gikk litt opp og litt ned. Så, fra 1.1.1984 til 1.1.1987 økte salget med over 40 %. Jeg vet ikke årsaken til det, men jeg ser ingen andre åpenbare grunner til dette enn de mange relanseringene av gamle album i det nye formatet, samt musikkassettene og de bærbare spillerne Walkman og Discman, som ble lansert henholdsvis i starten av og på midten av 80-tallet. Det er klart at i forhold til de gammeldagse og immobile grammofonplatene utgjorde disse teknologiske endringene nærmest en revolusjon, og ga en skikkelig boost til platesalget. Jeg tror også dette hadde en betydelig del av skylden for oppgangen på 90tallet. For de fleste vil det nemlig ta mange år å oppgradere sin gamle samling med grammofonplater til en ny CD-samling.

 

Dette er en effekt som naturligvis vil avta med tiden, og kombinert med en ny teknologisk endring på slutten av 90-tallet, ble utslaget ekstra sterkt. Fra mp3-musikken begynte å spre seg via internett i 1994 ble den raskt mer og mer populær. Det ble klart at folk ønsket å ha musikken tilgjengelig på PCen, de ønsket å bytte ut de store discmennene sine med mindre mp3spillere som kunne spille av store mengder musikk, de ønsket å enkelt kunne lage sine egne CDer med favorittlåtene sine, de ønsket å kjøpe de 3-4 låtene de likte fremfor å kjøpe et helt album, de ønsket å raskt og enkelt få tilgang til den musikken de var interessert i. Kort sagt, slik som preferansene endret seg i favør CDen på 80- og begynnelsen av 90-tallet, har preferansene siden slutten av 90-tallet endret seg i favør av musikk i mp3 og andre lignende format.

 

Å anta at preferansene for musikk på fysiske lagringsmedium skulle fortsette å øke herfra og til evigheten er intet annet enn naivt, og er et godt eksempel på at det ikke alltid er positivt å være trangsynt og tilbakeskuende. Som nevnt tidligere har den gjennomsnittlige årsveksten for det fysiske volumsalget vært 40 % høyere enn befolkningsveksten fra 1977 til 2009, så til tross for fallet i det siste bør bransjen allikevel være godt fornøyd med utviklingen. Folk kjøper mye mer musikk nå enn de gjorde før, og dessuten laster de lovlig ned i mengder som langt overgår toppåret for det fysiske salget. Jeg ser selvfølgelig det enorme problemet med at bransjen ikke tjener like mye penger på nedlastingen som fysisk salg, men sånn er det bare.

 

Preferanser endres over tid. Hvis ikke hadde vi alle fortsatt bodd i huler.

Musikksalget faller ikke

Gjennom snart ett tiår har platebransjen klaget, sutret og jamret over at fildeling reduserer platesalget. Til tross for dette trekker de sjelden frem konkrete undersøkelser som støtter disse argumentene. Det de derimot sier er at det finnes ”en rekke” slike undersøkelser. Jeg har ikke tatt meg bryet med å lete opp en slik, de som er interessert i det kan finne en selv, fordi det virkelig interessante er at det finnes enkelte som mener det motsatte; nemlig at såkalte pirater faktisk øker salget. Et eksempel på dette er Karen Croxon, som er økonom ved universitetet i Oxford. Hun trekker frem den gratis reklamen og at de som laster ned ulovlig neppe ville kjøpt musikken om den ikke var tilgjengelig gratis, som elementer som faktisk er positive for bransjen. Utdrag av hennes meninger kan leses her eller her (engelsk).

 

Uansett hva alle verdens professorer mener og hva den og den undersøkelsen sier om gratis nedlasting og konsekvensene av dette, så er faktum at det totale salgsvolumet for platebransjen tilsynelatende har falt mye det siste tiåret. Grafen under viser salget i Norge, og vi ser at salget har falt i 8 av de siste 10 årene. Bildet er hentet fra IFPIs årsstatistikk for 2008 og finnes på hjemmesidene deres. (Se link til høyre under ”Interesseorganisasjoner.” Om du vil avlegge dem et besøk bør du kanskje bruke en proxy, siden, om jeg får overdrive litt, de snart kan få navnet bak en ipadresse fritt utlevert og saksøke deg for å ha besøkt siden deres).

 

 

 

Denne grafen tegner et dramatisk bilde. Fra et toppunkt på ca 15 500 000 i 1998 har volumet falt til ca 9 000 000 i 2008, noe som tilsvarer et fall på 42 %. Tilfeldigvis ble Napster, det første p2p fildelingsnettverket, lansert i juni 1999, et faktum bransjen utnytter til det fulle. I den norske Piracy Kills Music-kampanjen forteller Aksel Hennie med mørk og alvorlig stemme at Napster kom i 1999 og at dette var begynnelsen på døden for bransjen. Men førte Napster til fall i salget? Av grafen ser vi et lite fall, men det som er mer interessant er om dette skyldes Napster, som i denne perioden var det eneste programmet av sitt slag. For å undersøke dette har jeg lett etter brukerstatistikk for Norge. Fra Comescore.com fant jeg tall fra og med februar 2001, og jeg har selv gjort noen enkle antagelser for å komme frem til brukertallet for 1999. Det ser ut til at andelen av brukerne som var fra USA var rundt 50 % i 2001, med unntak av mai og juni, da amerikanerne tydeligvis skjønte hvor det bar. På Wikipedias side om Napster fant jeg en graf over antall amerikanske brukere av Napster fra februar 2000. I denne måneden var det rundt 1,1 mill brukere fra USA, og om vi antar at amerikanerne også da utgjorde ca 50 % av brukerne, var det dermed rundt 1,1 mill fra resten av verden. I februar 2001 utgjorde andelen norske brukere ca 2,58 % av Napsters brukere, ekskludert USA. Om vi antar at det samme forholdstallet gjaldt ett år tidligere, var det dermed rundt 28 500 unike norske Napsterbrukere i februar 2000. Siden det er rimelig å anta at bruken spres via jungeltelegrafen, noe som i alle fall i starten gir en stigende vekst, er dette et høyt estimat for Norge fordi jungeleffekten først gjorde seg gjeldende i USA, som dermed nok utgjorde godt over 50 % av brukerne i starten. Jeg har derfor antatt at det i snitt var 10 000 – 15 000 norske brukere av Napster i siste halvåret av 1999. For å se på betydningen av Napster har jeg laget en tabell over endringene i album, singel og totalsalg i Norge. Alle tallene er fra IFPIs årsstatistikk for de respektive årene og er oppgitt i prosent. Totaltallene for 2000 og 2001 er ikke med, fordi de ikke er inkluderte i rapportene. Jeg kunne ha regnet dem ut selv, men det er en inkonsistens eller feil i tallene fra IFPI, så jeg har valgt å ikke gjøre det.

 

År	Album	Singler	Totalt
1999	-3	-12	-4
2000	2	-33
2001	-9	-10
2002	12	21	14
2003	-10	0	-9
2004	6	-21	3
2005	-11	-37	-12
2006	-12	-51	41
2007	-4	-22	9
2008	-11	-66	190

 

 

I første halvår av 2001 var det ca 280 000 unike norske brukere av Napster (jeg må presisere at dette kun er antall brukere, og ikke antall brukere som faktisk brukte Napster til å laste ned ulovlig), noe som er 18,6 til 28 ganger høyere enn mitt grove anslag for siste halvår 99. Samtidig ser vi at endringene for 1999 var på minus 3 og 12 %, mens de i 2001 var på minus 9 og 10 %. Dette betyr at fallet i albumsalg var 3 ganger så stort i 2001, mens singelsalget faktisk falt 16 % mindre. Hvordan henger dette sammen med at det var over 20 ganger så mange norske brukere av Napster? Svaret er at det henger like mye sammen som enhver hengebro Indiana Jones noen gang har krysset. Slik jeg leser dataene er det absolutt ingen 1 til 1 sammenheng mellom fallet i platesalget og ulovlig nedlasting i perioden 1999 til 2008. Jeg sier ikke at sistnevnte ikke har virket negativt for platesalget, men det er et mye mer komplekst bilde enn bransjen vil ha det til. La meg liste 3 grunner til dette.

 

Endringene i salget i 1999 og 2001 henger ikke sammen med antall brukere av Napster.

 

I 2002 øker platesalget. Napster var riktignok nesten borte, men Kazaa var i juli 2002 nummer 41 på listen over USAs mest besøkte nettsider, og garantert store i Norge også. Dessuten var program og nettverk som Grokster, Morpheus, eDonkey og Limewire godt i gang.

 

Også i 2004 øker totalsalget, til tross for at bredbånd med konstant oppkobling nå har begynt å bli vanlig, noe som skulle legge til rette for mer ulovlig fildeling. Dessuten har torrenttekonlogien begynt å få skikkelig fotfeste.

 

I perioden 1999 – 2004 går platesalget opp og ned, og et fall  i denne 6 års perioden virker ikke urimelig, tatt i betraktning at man i 1998 nådde toppåret siden starten for IFPIs statistikk i 1977. I mine øyne er det ikke noe dramatisk i denne utviklingen. Om noe i det hele tatt er dramatisk det siste tiåret, så der det de fire siste årene. Albumsalget faller jevnt og trutt, mens singelsalget stuper som stupedamen. Fra et salg på 1,5 mill i 1999 har singelsalget falt til usle 67 000 i 2008. DETTE ER DRAMATISK OG DREPER MUSIKKEN!!!!!, sier bransjen.  Men, så til det dere sikkert har lurt på siden dere så overskriften og tabellen ovenfor. De 3 siste årene har det vært en økning. Dette skyldes at fra og med 2006 er lovlig nedlasting inkludert i tallene, og vi har gått fra tall for platesalg til tall for musikksalg. Økningen i nedlasting var på 428 % fra 2007 til 2008, og utgjorde hele 46 897 000 av en enhet jeg antar må være sanger.  

 

En salgsøkning på 190 %. Fantastisk. Det eneste bransjen kan sutre over er at det tidligere så lukrative singelsalget er borte, men få av dagens bransjer er statiske. Avisene sliter voldsomt, men flyr de rundt og saksøker og anmelder folk for nettbruk? Nei, de lanserte nettaviser for lenge siden og prøver å tilpasse seg endringene. Bransjen må slutte å jamre seg, og heller fokusere på å tilpasse seg de nye tidene. Når man ser den eksplosive veksten i lovlig nedlasting de siste årene, kan man jo lure på hvordan situasjonen hadde vært for bransjen om de hadde satset på dette tidligere.

 

Noe annet man kan lure på er hvorfor de bruker en halv side av årsstatistikken på grafen jeg har med ovenfor, og velger å ikke inkluderer nedlastingen. Mitt tips er at dette vil bryte med deres image som tapere. Synd at det skal være slik.

Noe ulovlig fildeling er ikke-ulovlig

 Fredag 17.4.09 falt dommen i The Pirate Bay-saken, alle de fire ble dømt til ett års fengsel og en total bot på 30 millioner svenske kroner. Det er her viktig å legge merke til at de kun er dømt for å tilrettelegge for ulovlig fildeling, og kan i den sammenhengen være interessant å se nærmere på om all ulovlig fildeling faktisk er ulovlig. Nordmannen “Jeg” har vært borti en del dilemmaer tilknyttet dette, og jeg vil her gjengi noen av dem.

 

For noen år siden satt Jeg en CD inn i PCen for å rippe den til mp3, og han ble svært overrasket da beskjeden: “To listen to the CD a number of files need to be updated on your PC” dukket opp. Jeg visste at hans PC hadde alt den trengte for å kunne spille av og rippe CDer, så det var selvfølgelig uaktuelt å trykke OK i boksen som dukket opp. Senere kom det frem at både Sony og EMI, to av de største plateselskapene hadde inkludert rootkits på CDene de gav ut, og at det var dette Jeg støtte på. Disse rootkitsene ble beskrevet som gavepakker til hackere, og det endte med at Sony betalte rundt 25 millioner kroner i forlik.

 

Jeg gjorde altså et godt valg da han fikk CDen ut fra PCen fortest mulig, men han ville fortsatt rippe sangene for å kunne høre dem på PCen og mp3spilleren. Hva skulle Jeg da gjøre? Løsningen var enkel. Jeg googlet seg frem til en torrentklient og Pirate Bay. Der tok det ikke lang tid før han fant en torrent for CDen og kort tid etter hadde han hele albumet på harddisken. Er dette ulovlig? Bransjen sier selv, (bare besøk Piracy Kills Music), at forbrukeren kan rippe CDer om han vil, så Jeg hadde rett til å legge sangene over på PCen. Men når det ikke er mulig å kopiere CDen må man vel være i sin fulle rett til å ty til andre metoder?

 

jeg føler meg sikker på at ethvert alminnelig fornuftig menneske, som de er så glade i i jusspråket, vil være enig i at Jeg ikke gjorde noe ulovlig da han lastet ned albumet ulovlig – Jeg hevdet simpelthen bare en rett som fulgte med albumet da det ble kjøpt. Det ironiske i dette er at bransjen gjennom sine forsøk på å  hindre ulovlig fildeling, faktisk bidrar til mer ulovlig fildeling. Fordi torrentteknologien er basert på at alle laster opp, uavhengig av om man har hele eller deler av filen, bidro Jegs ikke-ulovlige nedlasting også til at andre personer lastet ned albumet. Det er i slike øyeblikk jeg virkelig forstår hvor totalt mislykket bransjens tiltak er. Fordi Jeg har flere slike CDer har han gjort dette flere ganger, og jeg antar svært mange med samme type problem også har gjort det.

 

Dette var et rimelig klart eksempel på at ulovlig fildeling kan være ikke ulovlig, imidlertid finnes det også grensetilfeller. Jeg har en rekke TV-serier han følger med på hver uke. Av og til dukker det opp uforutsette hendelser som gjør at han ikke får sett enkelte episoder av disse seriene, samtidig som han ikke har mulighet til å sette på opptakeren. Siden det stort sett kun er amerikanere som har tilgang på gratis streamingtjenester på nett, er den eneste muligheten for Jeg nok en gang å benytte seg av nedlastingsmuligheten som ligger rett foran ham. Et etisk dilemma. Men er det en serie han liker spesielt godt har han ikke stort annet valg.

 

Et problem relatert til dette er at Jeg en gang så en episode av en serie hvor det var noe galt med sendingen slik at kun de to øverste tredjedelene av bildet ble visst, og man har igjen få valgmuligheter.

 

Selv om de to siste eksemplene ikke har direkte tilknytning til feil bransjen har gjort tror jeg allikevel at enhver alminnelig fornuftig person vil være enig i at disse sakene i verste fall er i gråsonen. Når det gjelder det første eksempelet er saken klar – har du en CD fra Sony eller Emi med spionvare har du etter min mening rett til å laste ned gratis – og jeg vil også påstå at du har denne retten selv om CDen ”kun” har vanlig kopibeskyttelse. Når til og med bransjen sier man kan rippe, men nekter folk å gjøre det, må man ordne det selv.

 

Eller er det noen uenige sjeler der ute?